Kunstig intelligens identifiserte et mesterverk fra renessansen. Kunsthistorikere er skeptiske.
Det er ikke vanlig at arbeidet med å autentisere kunst får mediedekning, men det er nettopp det som skjedde i fjor da et team av forskere i Storbritannia bestemte at et anonymt og over hundre år gammelt maleri, kjent som Tondo de Brécy, sannsynligvis ble laget av den renessansegiganten Rafael. Det var en dristig påstand, med potensielt enorme økonomiske implikasjoner, men det som virkelig fanget folks oppmerksomhet var teknologien forskerne brukte for å komme til denne konklusjonen: kunstig intelligens.
I de senere årene har skjæringspunktet mellom kunstig intelligens (AI) og kunst rystet kunstverdenen på måter som tidligere var utenkelig. Det som en gang var et hellig område for autentisering av kunst, har funnet seg midt i denne teknologiske revolusjonen, og utfordrer ikke bare autoriteten til kunsthistorikere, men også selve naturen av hvordan vi forstår og verdsetter kunst. Dristigheten i påstanden var lik den kontroversen som fulgte, særlig da en annen AI-analyse, utført av det sveitsiske selskapet Art Recognition, satte spørsmålstegn ved denne attribusjonen.
Den originale analysen, ledet av Christopher Brooke fra Universitetet i Nottingham og Hassan Ugail fra Universitetet i Bradford, brukte en ansiktsgjenkjenningsmodell for å sammenligne Madonna i Tondo de Brécy med Rafael sin ikoniske Madonna Sixtina. Deres AI fastslo en 97 prosents samsvar, noe som førte til konklusjonen om at begge verk sannsynligvis ble skapt av den samme hånden. Denne innovative bruken av AI i autentisering av kunst var nyheter, og for et kort øyeblikk så det ut som om teknologien hadde triumphet i et domene som tradisjonelt har vært styrt av det trente øyet til kjennere.
Dr. Christopher Brooke, æresforsker ved Universitetet i Nottingham, er en ekspert på digital bildeanalyse og medforfatter av forskningsartikkelen.
"Denne studien demonstrerer maskinlæringens evner til å bestemme sannsynligheten for at maleriene til de “gamle mestere” er av samme artist. I denne casestudien viser den direkte ansiktskomparasjonen en 97 % samsvar, en statistisk svært høy sannsynlighet for at kunstverkene er av identiske skapere."
Dr. Christopher Brooke, æresforsker
Professor Howell Edwards, vitenskapelig rådgiver for de Brécy Trust, uttalte: “Våre tidligere Raman-spektroskopiske analyser av pigmentene, som plasserte maleriet av Tondo solidt i det 16.-17. århundre og avviste ideen om at det var en viktoriansk kopi, har blitt ytterligere bekreftet av ansiktsgjenkjenningsanalysen av motivene til Jomfruen med Barnet og deres store likhet med Madonna Sixtina av Rafael.”
Trusten er absolutt begeistret for at denne nye vitenskapelige evidensen bekrefter attribusjonen av Tondo til Rafael, etter analysen av Raman-spektroskopiske pigmenter utført av professor Howell Edwards, som bekreftet dateringen til renessanseperioden. Det illustrerer på en veldig overbevisende måte den økende verdien av vitenskapelig evidens i attribusjonen av et maleri.
Timothy Benoy, Æressekretær for deBrécy Trust
Imidlertid var feiringen kortvarig. Modellen fra Art Recognition, som ble trent med en blanding av autentiske malerier og forfalskninger av Rafael, motsa senere de tidligere funnene, og påsto med 85 prosent sikkerhet at Tondo de Brécy ikke var verk av Rafael. Carina Popovici, grunnlegger av Art Recognition, forsvarte metodologien til selskapet sitt, og la vekt på de subtile forskjellene i hva hver AI-modell vurderte. Denne "AI-striden", som den ble kalt, ble et mikrocosmos av de bredere debattene rundt AI sin rolle i kunsthistorien.
Dette er ikke første gang AI har utløst slike diskusjoner. AI sin innflytelse har stille vokst i kunstverdenen, fra kuratering av utstillinger til identifisering av tidligere ikke-attribuerte verk. For eksempel har AI blitt brukt til å analysere penselarbeidet i malerier av kunstnere som Rembrandt, og bistått i autentiseringen av verk som tidligere var omstridte. I 2018 brukte forskere fra Rutgers Universitet AI til å studere malestiler til ulike kunstnere, og avdekket tidligere uoppdagede mønstre som potensielt kan omforme vår forståelse av kunstnerisk utvikling.
Men ettersom AI trer dypere inn i kunstverdenen, oppstår spørsmål om teknologiens grenser innen dette dypt humanistiske feltet. Debatten dreier seg ikke bare om huruett AI kan autentisere kunst med presisjon, men også om den kan, eller bør, erstatte den kritiske vurderingen som lenge har vært grunnlaget for kunsthistorien. Akademikere som Johanna Drucker og Claire Bishop har vært høyst skeptiske. I sin artikkel fra 2013, "Finnes det en 'Digital Kunsthistorie'?", argumenterte Drucker for at selv om digitale verktøy har gjort kunsthistorien mer tilgjengelig, har de ikke fundamentalt endret dens kjerne-metodologier. Bishop, i sitt essay "Mot Digital Kunsthistorie", uttrykte en lignende følelse, og advarte mot å redusere kunst til datapunkter, en bevegelse hun så på som symptomatisk for en bredere trend mot metrisering av kunnskap.
Disse bekymringene er ikke uten grunn. Integreringen av AI i kunsthistorien har ført til en gjenoppvåkning av formalisme, en tilnærming som fokuserer på de fysiske egenskapene til kunstverkene i stedet for deres kulturelle kontekst. Amanda Wasielewski, professor i digitale humaniora ved Universitetet i Uppsala, advarer om at denne tilnærmingen kan føre til en begrenset forståelse av kunst, en som overser de rike teoretiske rammene utviklet gjennom det siste århundret. AI sin evne til "fjernvisualisering", en metode som analyserer store mengder visuelle data for å identifisere mønstre, er kraftig, men risikerer å prioritere det kvantifiserbare over det kvalitative.
Likevel, til tross for disse bekymringene, er det en økende aksept for AI som et verktøy snarere enn en trussel. Den samme Wasielewski anerkjenner de praktiske fordelene med AI i oppgaver som filforvaltning og kuratering av samlinger. Disse bruksområdene strømlinjeformer arbeidet til kunsthistorikere og museumspersonell uten å erstatte deres ekspertise. Den virkelige utfordringen, antyder hun, er å sikre at disse verktøyene brukes på en måte som komplementerer, snarere enn å overskygge, de tradisjonelle metodene for kunsthistorisk forskning.
Det nylige samarbeidet mellom Popovici og Nils Büttner, en tysk kunsthistorieprofessor, er et godt eksempel. Til tross for deres ulike tilnærminger, kom Popovici sin AI-drevne analyse og Büttner sine tradisjonelle metoder til lignende konklusjoner angående attribusjonen av et maleri til Anthony van Dyck. Deres samarbeid fremhever potensialet for AI og menneskelig erfaring til å sameksistere, hver med sine styrker å bidra med.
Etter hvert som AI fortsetter å utvikle seg, vil dialogen mellom teknologer og kunsthistorikere være avgjørende. Disse samtalene vil forme ikke bare hvordan vi bruker AI i kunst, men også hvordan vi definerer teknologiens rolle i humaniora i en bredere forstand. Selv om AI utvilsomt har satt sitt preg på kunsthistorien, er de menneskelige tolkningspussene og kritisk tenkning fortsatt essensielle for å fullføre bildet.
KUADROS© lager replikater av malerier laget med kunstig intelligens skapt av verktøy som Dalle, Midjourney og Stable Diffusion.
