Beskrivelse
Verket viser en allegorisk personifikasjon av nestekjærligheten: En voksen kvinne danner komposisjonens vertikale akse mens hun holder en baby inntil kroppen og støtter et barn ved føttene med den ene hånden. Babyen ligger tett inntil morens overkropp, mens det nakne barnet holder en åpen skriftrull eller et dokument foran seg. Kvinnen er kledd i en lang kappe med rike folder, som er samlet i livet og strekker seg ned til sokkelen. Gruppen står på en rektangulær sokkel av lys stein, der en liten plate på forsiden bidrar til det monumentale uttrykket. Mot den mørke bakgrunnen trer figurene fram med en nærmest scenisk klarhet.
I den kristne tradisjonen er nestekjærlighet —caritas— en av de tre teologale dydene, sammen med tro og håp. Den forbindes med kjærlighet til vår neste og uselvisk hjelp, og får derfor ofte kvinneskikkelse og framstilles omgitt av barn. Scenen er ikke knyttet til en bestemt fortelling: Betydningen ligger i det beskyttende forholdet mellom kvinnen og barna. I denne tolkningen blir Nestekjærlighet av Lorenzo Bartolini et hverdagslig omsorgsgest til et offentlig bilde på dyd, omsorg og ansvar for de mest sårbare.
Ikonografien er konsentrert om den kroppslige kontakten. Kvinnens bøyde holdning mot barna og babyens nærhet til brystet gjør en hengivenhet synlig som ikke trenger storslåtte gester. Hånden som hviler på barnets skulder eller arm, forlenger dette beskyttende båndet nedover i komposisjonen. Den åpne skriftrullen tilfører et horisontalt element og bryter opp draperienes sammenheng, men fungerer her først og fremst som en synlig attributt som beriker scenen. Samlingen av de tre figurene gjør morsomsorgen til en bredere allegori over kjærligheten til vår neste.
Formelt er skulpturen organisert som en stabil menneskelig søyle, balansert av de to barna i ulike høyder. Kjolefoldene faller i vertikale og diagonale rytmer og leder blikket fra kvinnens bøyde ansikt ned til sokkelen. Babyen danner en kompakt masse på venstre side, mens barnet og skriftrullen åpner opp det nedre høyre området; denne fordelingen hindrer at det monumentale uttrykket blir stivt. Kontrasten mellom figurenes elfenbens- og blekbeige toner og den svarte bakgrunnen fremhever det visuelle relieffet, som om scenen trådte frem fra en skyggefull arkitektur. Stillheten i kroppsholdningene balanseres av stoffenes bølgende former.
Denne kombinasjonen av kroppslig nærvær, kjærlige gester og tilbakeholden uttrykksfullhet forbindes med den humanistisk pregede naturalismen som knyttes til Lorenzo Bartolini. Verket forener denne oppmerksomheten på figurenes menneskelighet med en allegorisk forestilling i monumental skala: Ømheten fremstår ikke som en underordnet detalj, men som prinsippet som bærer hele komposisjonen. Når man betrakter verket, er det verdt å følge blikkets vei fra det bøyde ansiktet til babyen, fra den beskyttende hånden til barnet og fra dem begge videre langs kjolens fall. I denne visuelle bevegelsen blir Nestekjærligheten samtidig et nært bånd, en religiøs dyd og et høytidelig skulpturelt nærvær.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.