Beskrivelse
I det kromatiske og formelle universet av moderne maleri er det få navn som resonerer med den billedlige autoriteten til Henri Matisse. Hans arbeid "L’Oralisque, Harmonie Bleue", opprettet i 1937, er et veltalende eksempel på hans mestring i manipulering av farge og form. Dette 41x50 cm -maleriet, betatt med en levende og ekstraordinær harmonisk kombinasjon av blå toner som bader den sentrale figuren: et selvabsorbert odalisca i ro.
Matisse, en udiskutabel hovedperson av Fauvism, tilbyr her en visjon som overskrider den enkle representasjonen av den kvinnelige figuren. Sammensetningen skiller seg ut for sin visuelle balanse, og vinker mellom modighet og ro. Odalisca, som hviler i en avslappet besittelse, er episenteret for verket, men er ikke begrenset til å være et bare gjenstand for ettertanke. Hans figur er omgitt av prydmønstre som fremkaller eksotismen i Østen, et tilbakevendende tema i Matissian Creation. Hans hud, med varm fargetone, står i kontrast til de kalde nyansene av blå som dominerer bakgrunnen og klærne, og oppnår en kromatisk balanse som er både dramatisk og fredelig.
Det er spesielt interessant hvordan Matisse bruker bakgrunnsmønsteret for å lage et visuelt spill som utvider kurvene og linjene i Odalisca -kroppen til det omgivende miljøet, og oppnår en total integrasjon mellom figur og bakgrunn. Plante- og geometriske former, forenklet nesten til abstraksjon, understreker den visuelle symfonien som kjennetegner dette maleriet. Kompleksiteten i mønstrene og formuen i detaljer om teksturer kan huske det prydvirkende arbeidet til billedvevene, og plasserer odalisca i en sammenheng som er både luksuriøs og drømmeaktig.
Fargen i "L’Oralisque, Harmonie Bleue" er ikke en enkel fylling av figurer; Det er selve sjelen til verket. Bruken av blått i forskjellige intensiteter og nyanser fremhever ikke bare tittelen på maleriet, men også Matisse sin evne til å gi følelsesmessighet gjennom farger. Blått, som kan symbolisere både ro og dybde, pakker Odalisca i en glorie av ro, og inviterer betrakteren til å gå inn i en kontemplativ tilstand.
Odalisca, som er absorbert i sin egen verden, etablerer ikke visuell kontakt med betrakteren, som forsterker sin gåte og ethherery. Matisse, med en økonomi med slag, bygger et ansikt som, selv om den ikke er ekstremt detaljert, overfører et hvile og ærbødig inntrykk.
Verket er satt inn i en serie Matisse -malerier dedikert til figuren av Odalisca, en grunn til at kunstneren utforsket mye i løpet av 1920- og 1930 -årene. Idealet om skjønnhet og en idyllisk livsstil, kanskje i motsetning til den europeiske moderniteten i sin tid.
"L’Oalisque, Harmonie Bleue" er et verk der Matisse inviterer oss til en symfoni av former og farger. Den mesterlige bruken av billedområdet, behandlingen av den kvinnelige figuren og dens kromatiske ferdigheter kombineres for å lage et maleri som både er en visuell tilflukt og en kunstfeiring i det høyeste uttrykket. I dette stykket observerer betrakteren ikke bare en eksotisk figur i ro, men også kulminasjonen av et kunstnerisk ideal som søker perfekt harmoni mellom farge, form og følelser.