Beskrivelse
Maleriet viser en stilisert skog i stormens grep. Flere høye, smale trestammer strekker seg opp fra en mørk, bølgende skogbunn, mens trekronene danner kompakte masser av svart, kullgrått og brunt øverst. Trærne fremstår ikke som isolerte elementer, men som en sammenhengende struktur som lukker rommet og deler flaten inn i uregelmessige striper. Mellom dem åpner det seg lyse, kantete områder, små glimt av lys som lar blikket trenge gjennom det tette krattet. Nedadgående penselstrøk og vertikale drypp strekker seg over trestammene og bakgrunnen og forener maleriets materialitet med en følelse av fuktighet, ustabilitet og intenst vær.
Som landskap, Storm bygger ikke på en bokstavelig værbeskrivelse, men på en atmosfærisk tolkning av skogen. Stormen merkes i trekronenes mørke, i den dårlige sikten i omgivelsene og i tettheten som synes å omslutte hver trestamme. Scenen formidler et øyeblikk der landskapet er underlagt en naturkraft: Det kan oppleves som regn som faller, eller som den tunge stillheten som blir igjen etterpå. Naturen fungerer ikke her som en fredfull bakgrunn, men som et lukket og omskiftelig rom, der opplevelsen blir sterkere etter hvert som blikket leter etter en utvei mellom trærne.
De mørke løvmassene forsterker inntrykket av tett skog og tilslørt himmel, mens strøkene som glir nedover, vekker assosiasjoner til regn, avrenning eller oppsamlet fuktighet. De kan også forstås som uttrykk for maleriets egen skapende energi: Stormen blir ikke bare fremstilt i landskapet, men synes å fare gjennom flaten via penselstrøket. TreStammene, gjentatt i ulike bredder og høyder, skaper en følelse av prøvelse og motstand. Slik får skogen en nærmest følelsesmessig dimensjon, preget av innestengthet, stillhet og en atmosfærisk kraft som forstyrrer stedets stabilitet.
Den vertikale komposisjonen leder oppmerksomheten gjennom en rekke akser som stiger fra bakken til trekronene. Den lyse stammen i midten fungerer som en visuell pause mellom tyngre partier, mens stammene på sidene skaper en ujevn rytme, brutt opp av uregelmessige kanter og overlappende penselstrøk. Paletten av oker, brunt, beige, grønngrått og svart unngår et tydelig skille mellom figur og bakgrunn; trærne trer frem og løses igjen opp i skyggen. Den mørke bakken danner et horisontalt fundament som står i kontrast til stammenes insisterende vertikalitet. De lyse mellomrommene leder blikket innover, selv om dybden forblir komprimert av løvverket og teksturen.
I dette verket av Arthur Dove skildres naturen gjennom forenklede former og en modernistisk følsomhet, der farge, tekstur og penselstrøkenes rytme formidler krefter og stemninger snarere enn en bokstavelig beskrivelse. Maleriet gjør en gjenkjennelig skog til en nesten abstrakt opplevelse, holdt sammen av spenningen mellom struktur og oppløsning. Legg merke til hvordan hver dryppende penselstrøk forlenger stammeretningen, og hvordan skyggene øverst tynger de lyse partiene i midten: I dette forholdet mellom vertikalitet, materie og mørke gjør Storm landskapet til et bilde av atmosfærisk ustabilitet.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.