Beskrivelse
Maleriet viser Paris' dom som en mytologisk scene ved en elv eller dam. Fire kvinneskikkelser befinner seg i forgrunnen og mellomgrunnen: Én står med ryggen til på venstre side og holder et lyst stoff; en annen står i midten med blottet overkropp og utstrakte armer; en tredje ligger på et hvitt eller kremfarget stoff på høyre bredd; og en fjerde skikkelse, delvis tildekket av et mørkt plagg, viser seg under vegetasjonen. Tette trær, åser, steiner og vann omgir gruppen, mens en himmel i rosa, oransje og gylne toner åpner scenen mot horisonten.
I gresk mytologi må Paris, prinsen av Troja, avgjøre hvem av gudinnene Hera, Athene og Afrodite som er vakrest. Han velger Afrodite, som lover ham Helenas kjærlighet; denne episoden knyttes tradisjonelt til hendelsesforløpet som fører til trojanerkrigen. Verket plasserer fortellingen i et pastoralt landskap, der gruppen av skikkelser og stoffene viser til uttrykksformen i mytologiske nakenbilder og klassisk allegori. Komposisjonen bygger ikke på en bokstavelig fortelling, men gjør episoden til en scene preget av betraktning, møte og valg.
Stoffene har en dobbel funksjon: De omslutter kroppen og tilfører samtidig diagonale linjer og lysende flater som visuelt knytter skikkelsene sammen. Det mytologiske nakenmotivet inngår i naturen og forbindes med vannet, jorden og løvverket. De utstrakte armene til den sentrale skikkelsen og kvinnen som ligger, fører kroppens rytme ut mot sidene, mens den tildekkede skikkelsen til høyre skaper kontrast i farge og tekstur. Det idealiserte landskapet understreker fortellingens tidløse dimensjon; skumringshimmelen gjør den fysiske skjønnheten til en opplevelse som også er knyttet til lys og forandring.
Den horisontale komposisjonen er bygget opp gjennom kontrasten mellom de mørke tregruppene og det lyse himmelbeltet. De vertikale figurene til venstre og i midten står i kontrast til den avslappede diagonalen i den tilbakelente kvinnen, som leder blikket mot høyre. Vannet fyller den nedre delen som en flate for ro og speiling, mens de hvite tekstilene trer frem mot strandbreddens okertoner, dype grønntoner og brune nyanser. Himmelens fargebånd – lakserosa, oransje, gult og gråblått – skaper dybde og balanserer visuelt tyngden i kroppene og vegetasjonen.
I dette verket av Paul Cézanne knyttes det mytologiske motivet til en interesse for å integrere figur og landskap gjennom forhold mellom farger, former og romlige masser. Kroppene, tekstilene, trærne, vannet og himmelen inngår alle i den samme billedkonstruksjonen, som er mer strukturell enn beskrivende. Blikket beveger seg fra menneskegruppen til horisonten og tilbake til de lyse flatene i forgrunnen, i en kontinuerlig bevegelse. Den mulige skjønnhetsbedømmelsen forlenges formelt gjennom balansen mellom figurene og landskapets lysende fargebånd: den mytologiske fortellingen er uatskillelig fra maleriets fargearkitektur.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.