Beskrivelse
Maleriet viser et par i en omfavnelse i et mørkt interiør, med oppmerksomheten rettet mot nærheten mellom kroppene og ansiktene deres. Den ene figuren befinner seg øverst midt i bildet, og deler av ansiktet er synlige, mens den andre står med ryggen til, med mørkt hår og en silhuett som strekker seg gjennom midten og forgrunnen. En arm omslutter den øvre delen av paret og gjør berøringen til scenens sentrum. Til venstre slipper en smal åpning inn en stripe med klart, blålig lys, så vidt nok til å skille interiøret fra eksteriøret. Resten av omgivelsene er bygget opp av vertikale flater, mørke partier og en lav stripe som antyder gulvet eller en sokkel.
«Kysset» forvandler en intim gest til verkets hovedmotiv. Paret er ikke en del av en sosial scene eller en anekdotisk fortelling: Det er isolert i et lukket rom, som om all oppmerksomhet var samlet om dette øyeblikket av forening. Kysset er et motiv som ofte forbindes med intimitet, begjær og båndet mellom to mennesker. I Edvard Munchs kunstneriske univers får menneskelige relasjoner ofte en psykologisk intensitet som går utover den bokstavelige fortellingen. Her blir omfavnelsen en fortettet følelsesmessig opplevelse, preget av nærhet og av at de individuelle trekkene delvis forsvinner.
Sammensmeltingen av de to kroppene utgjør komposisjonens sterkeste symbolske virkemiddel. Konturene nærmer seg hverandre så mye at det blir vanskelig å skille den ene figuren helt fra den andre, og denne tvetydigheten skaper et bilde av fysisk og følelsesmessig forening. Det mørke interiøret forsterker følelsen av isolasjon og fortrolighet, mens den lysende åpningen skaper en spenning mellom det intime tilfluktsstedet og verden utenfor. Lyset dominerer ikke scenen; det fungerer som en sidestilt kontrast som gjør de mørke flatene mer kompakte og leder blikket mot ansiktet og den delte gesten. Penselstrøkenes kurver og diagonaler omslutter paret og gir omfavnelsens stillhet en følsom vibrasjon.
Formelt er verket organisert som en vertikal og lukket komposisjon, dominert av en stor diagonal masse som skråner ned fra hodet i midten mot den nedre delen. Det synlige ansiktet fungerer som blikkfang, takket være plasseringen og kontrasten til de svarte, brune og burgunderrøde tonene rundt det. Figuren som vender ryggen til, opptar mye plass og plasserer betrakteren tett på møtet, fra et perspektiv som nesten føles kroppslig. De dempede fargene — blågrønt, grått, mørkerødt og oker — skaper en svak belysning uten å skille alle planene tydelig fra hverandre. Denne reduksjonen av detaljer fremmer en helhetlig opplevelse: Først oppfatter man omfavnelsen, og deretter legger man merke til hvordan kroppene, arkitekturen og penselstrøkene danner ett og samme følelsesmessige rom.
Scenen samsvarer med trekk som ofte forbindes med Edvard Munch: psykologisk intensitet, uttrykksmessig forenkling av figurene, en dyster fargepalett og omsluttende former som kan formidle følelser. I stedet for å skildre et hjemlig interiør presist fungerer rommet som en forlengelse av parets følelsesmessige tilstand. Styrken i Kysset ligger nettopp i denne forvandlingen: En gjenkjennelig gest blir til et bilde på sammensmelting, stillhet og følelsesmessig konsentrasjon. Det lille lysinnslippet åpner ikke scenen helt, men forsterker snarere følelsen av innestengthet; rundt det ser de mørke kroppene ut til å viske ut grensene mellom seg og gjøre omfavnelsen til selve maleriets rom.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.