Beskrivelse
Maleriet Kjærlighet, av Gustav Klimt, viser en kvinneskikkelse kledd i hvitt som bøyer seg eller ser ut til å sveve mellom grener og løvverk nederst i komposisjonen. Den utstrakte armen hennes leder blikket mot høyre, der vegetasjonen flettes sammen med kroppen og viderefører gesten hennes. Over henne svever flere bleke ansikter, hengende i en grønnlig og blågrå tåke, mens en mørk silhuett blir værende i bakgrunnen, delvis oppslukt av skogen. Midtpanelet flankeres av ornamenterte, gylne bånd med grener, blader og hvite blomster, slik at scenen ser ut til å utspille seg innenfor en vegetabilsk ramme som aktivt inngår i maleriet.
I stedet for å fortelle om en konkret hendelse fremstiller verket kjærligheten som en allegorisk personifikasjon: en idealisert menneskelig skikkelse omgitt av tegn på skjønnhet, tiltrekning og sårbarhet. I den vestlige kunsttradisjonen kan kjærligheten nettopp anta denne formen, legemliggjort i en skikkelse i stedet for å tre frem som en konkret historie med gjenkjennelige personer. Løvverket og blomstene utvider betydningsrommet til også å omfatte fruktbarhet, begjær og fornyelse, mens de mørke omgivelsene tilfører en mindre stabil dimensjon. Scenen formidler ikke en enkel eller utelukkende lys følelse; den viser kjærligheten som en intens, altomsluttende opplevelse som er utsatt for tidens gang.
Den hvite skikkelsen samler verkets kroppslige og sanselige dimensjon. Den nesten elfenbensfargede kjolen står i kontrast til skoggrønne, svarte og dempede blå toner i bakgrunnen, og gjør henne til det første blikket fester seg ved. De svevende ansiktene fungerer som allegoriske eller psykologiske nærvær: De fremstår snarere som minner, følelsesmessige ekko eller ulike manifestasjoner av kjærlighetserfaringen enn som deltakere i en tydelig fortelling. Tåken skiller dem fra hovedskikkelsen og holder dem samtidig knyttet til henne. Grenene og de hvite blomstene tilfører en motvekt av liv og sarthet, men overfloden av dem antyder også at skjønnheten er fordypet i en verden som er omskiftelig, tett og mystisk.
Den visuelle komposisjonen bygger på en sterk vertikal akse. Midtpanelet samler den nedre skikkelsen, ansiktene øverst og dybden i vegetasjonen, mens de gylne sidelistene danner en symmetrisk, nærmest arkitektonisk rytme. Klimt setter kompakte, dekorative flater opp mot områder med mer atmosfærisk penselføring: Gullet og bladverket avgrenser scenen, mens disen løser opp konturene i det indre. Grenenes linjer gjentar og avleder bevegelsen i den utstrakte armen og leder blikket gjennom et nettverk av subtile diagonaler. Skikkelsen og blomstene trer dermed lysende frem fra et mørke bygget opp i lag, ikke som et isolert lyspunkt, men som en åpenbaring midt i løvverket.
I Kjærlighet, knytter Gustav Klimt det ornamentale og symbolistiske formspråket sammen med en menneskelig fremstilling med stor følelsesmessig tyngde. Integreringen av plantemotiver, den aktive bruken av gull og spenningen mellom den gjenkjennelige figuren og den dekorative overflaten er trekk som passer inn i hans kunstneriske univers. Rammen begrenser seg ikke til å omkranse scenen: Den omslutter den, beskytter den og gjør den også mer gåtefull. Legg merke til hvordan figurens hvite farge går igjen i blomstene og ansiktene og skaper en kjede av lys mellom kropp, minne og natur. Slik blir kjærligheten ikke lenger bare en følelse som fremstilles, men en skjør og vakker åpenbaring som går opp i landskapet.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.