Beskrivelse
Maleriet viser Ikaros’ fall som et øyeblikk av svimmelhet, frosset over et vannlandskap. To menneskefigurer dominerer den øvre halvdelen: Den ene strekker seg diagonalt mot midten, mens den andre er fremstilt på skrå og opp ned, med hodet nedover og lemmene spredt. Rundt dem folder store, brune og rødlige former seg ut og gir assosiasjoner til flagrende vinger og tøystykker som blåses med vinden. Under denne luftige bevegelsen brer vannet, breddene, klippene og mørke vegetasjonsmasser seg utover, med lave terrengformasjoner som trekker seg tilbake mot en tåkete horisont.
Hendelsen tilhører myten om Ikaros og Daidalos. For å flykte fra Kreta laget Daidalos vinger av fjær og voks til dem begge. Ikaros trosset advarselen om ikke å fly for høyt og kom nær solen. Varmen smeltet voksen i vingene hans og utløste fallet hans i havet. Scenen skildrer ikke bare en flytur, men det dramatiske øyeblikket da den friheten han hadde vunnet, blir til tap og et brått fall. Vannlandskapet får dermed en direkte fortellende funksjon: Det er rommet figuren faller ned mot, og målet som den opp-ned-vendte stillingen varsler.
De bevingede eller tekstillignende formene rundt kroppene gjør luften til et synlig, ustabilt og nærmest turbulent stoff. Den opp-ned-vendte figuren samler fortellingens mening: Stillingen bryter med flygningens balanse og gjør fallet merkbart før figuren når vannet. Figuren som strekker seg ut på venstre side, står i kontrast til den fallende kroppen og forsterker spenningen mellom fremdrift, sveving og tap av kontroll. Klippene, skyggene og den reflekterende overflaten tilfører en jordisk tyngde som står mot bevegelsen i luften, mens diagonalene og de bølgende tøystykkene forsterker farefølelsen.
Komposisjonen er bygget opp rundt motstridende diagonaler som leder blikket fra den ene figuren til den andre og deretter videre mot landskapet. Den sirkulære bevegelsen i formene som omslutter dem, forsterker inntrykket av vind, rotasjon og ubalanse. Nederst danner vannets og breddenes mer horisontale linjer et stabilt visuelt fundament, selv om de løse penselstrøkene og de mørke flekkene holder rytmen levende. Paletten av gyllen oker, sepia, dype brune toner og rustfarger skaper et varmt og dramatisk lys, mens de blågrå tonene i bakgrunnen gir større dybde og skiller planene fra hverandre.
I dette verket forbindes Peter Paul Rubens med et uttrykk preget av stor kroppslig energi, vidstrakte diagonaler og varme kontraster mellom lys og farge. Figurenes kraft og landskapets vidde gjør at den mytologiske fortellingen oppleves fysisk: Luften virvler, kroppen mister balansen, og horisonten ligger nedenfor, uberørt av dramaet. Den opp ned-vendte figuren binder hele scenen sammen; rundt den uttrykker vingene eller tøystykkene flukten i oppløsning, mens vannet og klippene nedenfor varsler utfallet. Slik blir Ikars fall en billedlig fremstilling av bevegelse, fare og tyngdekraft.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.