Beskrivelse
Maleriet viser Flora som en frontal byste, utelukkende bygget opp av blomster, blader, frukter og planteklaser. Skikkelsen fyller nesten hele komposisjonen: hodet, ansiktet, halsen og overkroppen går opp i en botanisk masse med stor fargerikdom. Mellom kronblader og løvverk kan man skjelne to øyne, en langstrakt nese og en munn, mens flere roser og radiære blomster former kinnene og den nedre delen av ansiktet. En stor oransje blomst kroner den øvre delen, som om selve vegetasjonen forvandles til et diadem. Helheten trer frem mot en jevn, svart bakgrunn som samler blikket om denne fantastiske, frontale skikkelsen.
Flora er den romerske personifikasjonen av blomstene, våren og naturens fruktbarhet. I denne fremstillingen står ikke gudinnen ved siden av et vårlandskap eller omgitt av separate attributter: Hun blir bokstavelig talt til plantematerialet hun legemliggjør. Overfloden av blomster, blader og frukter synliggjør en idé om naturens fornyelse, vekst og fylde. Forbindelsen med Giuseppe Arcimboldo plasserer verket i tradisjonen med sammensatte hoder, en praksis der kunstneren satte sammen gjenkjennelige elementer fra naturen til menneskeansikter. Slik smelter portrettet og allegorien sammen i én visuell konstruksjon.
Opphopningen av blomster forvandler naturen til en skikkelse med egen identitet, og denne forvandlingen bærer verkets allegoriske betydning. Rosene, de lyse blomsterklasene og de små blomstene som er fordelt over halsen og overkroppen, antyder overflod og blomstring, mens det mørke løvverket tilfører dybde og mystikk. Den store oransje blomsten på hodet fungerer visuelt som en plantekrone og understreker Floras sentrale rolle. Ansiktet, som er satt sammen av elementer som beholder sitt naturlige utseende, rommer en fruktbar spenning mellom menneskelig gjenkjennelighet og fremmedartethet: Jo lenger man betrakter det, desto tydeligere blir det at et helt ansikt oppstår av botaniske fragmenter.
Den vertikale, sentrerte komposisjonen leder blikket fra den øverste blomsten ned til munnen og den blomsterkledde overkroppen. Den svarte bakgrunnen fjerner alle romlige distraksjoner og skaper en sterk kontrast til vegetasjonens elfenbenshvite, gule, okerfargede, grønne, røde og rosa toner. Silhuetten brer seg ut mot sidene gjennom blader og blomster, men blikkfanget forblir ansiktstrekkene, der den konstruktive oppfinnsomheten når sitt høyeste presisjonsnivå. Rytmen oppstår gjennom gjentakelsen av kronblader, blomsterkroner og klaser, der små former veksler med større aksenter. Lyset synes å samle seg i de lyseste blomstene, som trer frem fra bakgrunnen som energipunkter og gir figuren et nærmest teatralsk nærvær.
I Flora gjør Giuseppe Arcimboldo den sammensatte hodetypen til en allegori over blomstring. Hans karakteristiske kombinasjon av naturtro observasjon, visuell oppfinnsomhet og tvetydighet mellom natur og menneskeskikkelse gjør at hvert element både fungerer som en egen blomst og som en del av et ansikt. Verket inviterer til å betrakte det i to målestokker: Først ser man en hel menneskeskikkelse; deretter deles oppmerksomheten opp i kronblader, blader, roser og blomsterklaser som danner hvert ansiktstrekk. Denne bevegelsen mellom helhet og fragment er kjernen i verkets fascinasjon: Flora fremstiller ikke bare den vegetabilske overfloden, men viser også hvordan naturen kan organiseres slik at den får en menneskelig identitet.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.