Beskrivelse
Maleriet viser Jomfru Marias himmelfart som en vertikal scene preget av sterk åndelig opphøyelse. Øverst i midten svever Maria over en stor sky, iført en lys tunika og en vid, blå kappe, med armene utstrakt mot det gylne lyset som stråler frem bak henne. Rundt henne samles mange bevingede skikkelser: grupper av små engler fyller de øvre partiene, mens andre, større skikkelser ledsager oppstigningen fra sidene. Nederst møtes den himmelske og den jordiske sfæren rundt en åpen sarkofag av stein, dekket av hvite tøystykker. Flere voksne skikkelser i røde, grønne, blå og okerfargede tunikaer bøyer seg, peker eller løfter blikket i møte med hendelsen.
Scenen fremstiller den kristne fortellingen om Marias himmelfart: Etter sin død blir Jomfru Maria løftet opp til himmelen med både kropp og sjel. Den åpne sarkofagen og tøystykkene som ligger igjen inni den, gjør åpenbaringens øyeblikk synlig, mens vitnene som er samlet rundt, uttrykker forbauselse og ærefrykt. I maleritradisjonen blir dette motivet gjerne fremstilt i to sammenhengende sfærer: apostlenes bestyrtelse på jorden og Marias herlige mottakelse blant skyer, engler og himmelsk lys. Denne todelingen lar fortellingen leses samtidig som en menneskelig hendelse og som en overnaturlig åpenbaring.
Den tomme graven utgjør det narrative sentrumet i den nedre delen, et tegn på fravær som får sitt svar i den opphøyde skikkelsen. De hvite tekstilene knytter gravleggingens materialitet til den lysende renheten i det øvre rommet, mens buketten med hvite blomster som en bevinget skikkelse holder, visuelt viderefører denne forbindelsen. Englene og barnegruppene mellom skyene understreker den himmelske mottakelsen. Også gestene til personene på jorden har en kompositorisk og uttrykksmessig funksjon: Armene og blikkene deres løftes fra sarkofagen mot Maria, slik at forbauselsen blir til en felles bevegelse av betraktning.
Den pyramideformede komposisjonen leder blikket fra det mørke jordiske området og konsentrasjonen av skikkelser nederst til det lysende fokuspunktet rundt Jomfru Maria. Diagonalene i armene, vingene og tekstilfoldene knyttes sammen med skyenes bølgende former og skaper en oppadstigende rytme som motvirker stivhet. Mantelens intense blåfarge danner et kromatisk anker rundt den sentrale skikkelsen, i kontrast til himmelens gull- og elfenbensfarger og de grønne, røde og brune tonene i det jordiske området. Dybden oppstår både gjennom lagdelingen av kropper og skyer og gjennom kontrasten mellom bakgrunnens åpne glød og den mørke vegetasjonen nederst. Slik gjør lyset mer enn å belyse: Det skiller visuelt mellom to eksistensplan.
Sett i lys av Corrado Giaquinto ligger verket nær trekkene som ofte forbindes med italiensk rokokko: en lysende palett, myk modellering, dynamiske figurer og en markant teatralitet preget av lyseffekter. Komposisjonen forvandler det religiøse motivet til en oppadstigende visuell arkitektur, der hver gruppe bidrar til bevegelsens overordnede retning. Når man betrakter maleriet, kan man følge blikkets vei fra gravens tekstiler, via vitnenes hender og ansikter, til Marias blå kappe, som svever foran det gylne lyset. På denne veien forener maleriet tomhet, undring og herlighet i én visuell opplevelse.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.