Beskrivelse
Henri Matisse, en grunnleggende skikkelse i utviklingen av moderne kunst, har alltid vært kjent for sin evne til å forvandle hverdagen til noe ekstraordinært gjennom bruk av farger og formell syntese. "The Lorrain Chair", et verk som ble opprettet i 1919, er et tydelig eksempel på dets domene og evolusjon i kunsten å male.
I dette arbeidet presenterer Matisse et tilsynelatende enkelt interiør: en Lorraina -stol, som gir tittel til maleriet, inntar en sentral posisjon på lerretet. Stolen, et symbol på stillhet og stabilitet, er omgitt av et miljø som, selv om det virker beskjedent i elementer, er lastet med liv og dynamikk gjennom valg av farger og gesten av hjerneslaget.
Den første observasjonen som en gjør når man vurderer "Lorrain -stolen" er den livlige fargepaletten, en av Matisses særegne frimerker. En harmonisk kromatisk balanse kan legges merke til, der grønn og blå kombineres med jordens jordfarger. Denne fargenes bruk er ikke heldig; Matisse har alltid trodd dypt på den emosjonelle og uttrykksfulle kraften i farger, noe som tydelig blir verdsatt i dette arbeidet.
Utformingen av stolen i seg selv er ikke spesielt ostentatisk, men representasjonen virker nesten ærbødig. Formen og strukturen til stolen er forenklet og fremhevet av kontrastene til lys og skygge. Setet ser ut til å invitere observatøren til en pause, for ikke bare å tenke på maleriet, men betydningen av det personlige rommet og intimiteten som det antyder.
Sammensetningen av malingen, selv om den er fokusert på stolen, inkluderer flere elementer som beriker oppfatningen av rommet. Gardinen eller billedteppet som er intuisert i bakgrunnen, og en knapt synlig tilstøtende bord antyder et hjemmekoselig miljø. Linjeøkonomien og formell forenkling unngår imidlertid å falle i å bagatellisere detaljer, og rette betrakterens oppmerksomhet mot en mer abstrakt og emosjonell oppfatning av det representerte rommet.
Det er interessant å merke seg at i "The Lorrain Chair" er det ingen menneskelige skikkelser som er til stede, som avleder oppmerksomhet til det stille og nesten meditative samspillet mellom objektet og dets miljø. Fraværet av karakterer kan føre oss til en dypere refleksjon over fraværet og tilstedeværelsen, om rommene vi bor og hvordan disse områdene representerer oss og på sin egen måte forteller historiene våre.
Dette arbeidet ligger i en periode av livet til Matisse der han lette etter en balanse mellom sin Fauvista -fase, preget av mer eksplosive og dissonante farger, og et søk etter større ro og balanse i hans stil. Introspeksjon og foredling oppfattes som vil være tydeligere i deres påfølgende verk, men som allerede begynner å manifestere seg.
"The Lorrain Chair" kan ved første øyekast virke en enkel studie av et møbel, men gjennom Matisses objektiv blir det et visuelt dikt, en meditasjon om harmoni, form og kraftkraft. I dette arbeidet minner Matisse oss om at kunsten har makt til å overskride det verdslige, til å søke og finne skjønnhet i de mest vanlige hjørnene i hverdagen.