Beskrivelse
Maleriet viser Kristi himmelfart som et vertikalt syn der himmel og jord forenes av en hellig akse. Øverst står Kristus med mørk tunika og glorie, omgitt av en stor rødlig og svart mandorla dannet av konsentriske bånd. To bevingede skikkelser, også med glorier, svever på hver sin side med hendene foldet og blikket rettet mot midten. Lenger nede introduserer et landskap med åser, skråninger og trær den jordiske sfæren. En knelende skikkelse løfter hånden over skråningen til venstre, mens en tett gruppe disipler med glorier, løftede ansikter og kropper vendt mot den herliggjorte skikkelsen samler seg i det nedre feltet.
Scenen skildrer hendelsen i Det nye testamentet etter oppstandelsen, da Kristus stiger opp til himmelen foran disiplene sine. Komposisjonen synliggjør skillet mellom to sfærer: Øverst er det himmelske nærværet, isolert og opphøyd; nederst blir de som betrakter hendelsen, værende i den jordiske verden. Personenes plassering gjør fortellingen til en kollektiv opplevelse av undring og hengivenhet. Gruppen nederst er ikke bare en menneskelig bakgrunn, men det nødvendige vitnet til Kristi avskjed, og hans opphøyelse strukturerer hele den visuelle fortellingen.
Mandorlaen samler verkets åndelige betydning. Den mandelformede, lukkede og omsluttende formen viser til den sentrale figurens herlighet og transcendente dimensjon, samtidig som den skiller figuren fra landskapet. Gloriene gjentar dette hellighetsspråket hos disiplene og de bevingede figurene og skaper en forbindelse mellom jorden og himmelen. Englenes foldede hender understreker scenens seremonielle preg, mens de oppadrettede gestene til gruppen nederst gjør blikkene til en felles bevegelse. Landskapet i mellomgrunnen får dermed karakter av en terskel: åsene og trærne knytter menneskenes erfaring til det overnaturlige rommet som dominerer den øvre delen.
Formalt er maleriet bygget opp rundt en hierarkisk symmetri. Kristusfiguren står på den vertikale aksen og fungerer som det sterkeste konsentrasjonspunktet, mens englene balanserer den øvre delen og figurene på jorden gjør den nedre delen bredere. Gullet og okerfargene omslutter scenen med et jevnt lys, som står i kontrast til de dype brune tonene, det svarte og det røde i mandorlaen og draktene. De buede linjene i den sentrale formen og åssidene står mot kroppenes vertikale konsentrasjon og skaper en oppadgående rytme. Overlappingen av gruppen nederst gir dybde uten å bryte med komposisjonens tydelighet: hvert ansikt og hver glorie inngår i en kjede av blikk som igjen leder mot Kristus.
I dette verket av Barnaba da Modena kjenner vi igjen trekk knyttet til italiensk religiøs kunst fra 1300-tallet, med gotisk følsomhet og en tydelig bysantinsk arv: den uttrykksfulle bruken av den gylne bakgrunnen, de stiliserte figurene, den andektige høytideligheten og en komposisjon ordnet etter åndelige rangtrinn. Maleriet søker ikke å skildre en hverdagsscene, men å fremstille en åpenbaring i en ordnet og tidløs form. Legg merke til hvordan mandorlaen, det trinnvis oppbygde landskapet og gruppen av disipler gjør «Kristi himmelfart» til en struktur for overgang: Alt stiger mot den sentrale skikkelsen, men bevegelsens følelsesmessige kraft springer ut av dem som, fortsatt på jorden, løfter blikket for å betrakte den.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.