Beskrivelse
Maleriet Livets dans, av Edvard Munch, viser en nattlig scene der flere menneskeskikkelser samles, nærmer seg hverandre og ser ut til å gi seg hen til en felles dans. Ytterst til venstre skiller en stående kvinne seg ut med den hvite kjolen sin, dekorert med lysende motiver; mot midten danner ulike par og grupper en rekke av gester, profiler og omfavnelser. Paret med en mann kledd i svart og en kvinne i rødt dominerer forgrunnen, mens en høy kvinneskikkelse, også kledd i svart, avslutter komposisjonen til høyre. Over det grønne landskapet brer det seg en blå, grå og fiolett himmel, gjennomkrysset av bølgende linjer og en rund, gulrosa måne.
Verket gjør en nattlig sammenkomst til en allegori over menneskets eksistens. Komposisjonen forbindes med en tolkning av livets kretsløp: De kvinnelige skikkelsene i hvitt, rødt og svart kan forstås som et forløp fra ungdom og uskyld til kjærlighetserfaring og modenhet. Paret i sentrum utgjør scenens følelsesmessige kjerne, mens månen og landskapet løfter hendelsen ut av en hverdagslig feiring og plasserer den i en symbolsk sammenheng. Dansen fungerer dermed ikke bare som kroppslig bevegelse, men som et fortettet bilde av livets ulike faser og deres følelsesmessige bånd.
Fargen bærer en stor del av denne tolkningen. Det hvite feltet helt til venstre tilfører en lys og åpen tilstedeværelse; rødfargen på den sentrale figuren tilfører intensitet, begjær og energi; svart, som gjentas i flere plagg, tilfører tyngde og en mer introspektiv dimensjon. Det sentrale paret ser ut til å bli møtestedet mellom disse fargetonene og mellom de ulike øyeblikkene som helheten antyder. Månen tilfører en sirkulær, nattlig rytme, mens den høye, vertikale formen som vises under den, fungerer som en visuell akse. Rundt den grupperer figurene seg som om de deltok i en rituell eller teatralsk scene, og de små blomstene i forgrunnen knytter den menneskelige dimensjonen til vegetasjonen.
Den horisontale komposisjonen plasserer figurene i et sentralt bånd, men skaper ingen ro. Kroppene, de utstrakte armene, helningene og de lange kjolene skaper en bølgende bevegelse som gjenspeiles i landskapets bånd. Det mørkegrønne bakken underbygger scenen som en plattform, i kontrast til den kjølige og skiftende himmelen. Størrelsen på det sentrale paret bringer det nærmere betrakteren og gjør det til det narrative fokuspunktet, mens figurene på sidene fungerer som visuelle terskler: Den hvitkledde kvinnen åpner forløpet, og den svartkledde kvinnen avslutter det. De tydelige konturene og forenklede formene gjør det lett å lese gestene uten at den følelsesmessige tyngden går tapt.
I dette verket samler Edvard Munch trekk som i stor grad forbindes med hans kunstneriske uttrykk: forenklede, men intense figurer, uttrykksfull fargebruk, markante konturer og et landskap som fungerer som en forlengelse av den psykologiske tilstanden. Den gjenkjennelige scenen blir dermed omformet til en dramatisk komposisjon, der naturen, natten og personene inngår i den samme rytmen. Legg merke til hvordan det røde hos det sentrale paret står mellom to svarte skikkelser, og hvordan månen forlenger dansens sirkulære bevegelse oppover. I denne kromatiske og romlige organiseringen fremstår livets tema mindre som en lineær historie enn som en syklus av møter, begjær, forvandling og erindring.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.