Beskrivelse
Maleriet viser Faeton i Apollons vogn, svevende i et mytologisk syn med stor intensitet. En gyllen vogn med en buet, blålig konstruksjon og et stort hjul på siden står midt i komposisjonen. Foran og rundt den virvler flere hester: En mørk hest steiler med hodet hevet, mens en lys hest kommer rett mot oss, holdt igjen av seletøy og stramme tøyler. Mellom dyrene og vognen er nakne menneskeskikkelser eller skikkelser kledd i røde, blå, okerfargede og rosa stoffer samlet. Noen ligger i forgrunnen, andre stiger opp mellom skyene, mens en bevinget skikkelse krysser det øvre venstre området. I bakgrunnen skimtes fjell, små fugler og et mørkt belte av vann eller dystert landskap.
Episoden er hentet fra myten om Faeton, som forsøker å føre solvognen knyttet til Apollon, men mister kontrollen over hestene. Den himmelske ferden blir dermed en trussel mot verdensordenen. I den gresk-romerske tradisjonen griper Zevs inn og sender et lyn som får Faeton til å styrte i døden. Scenen samler dermed ambisjon, fare og katastrofe i ett og samme fastfrosne øyeblikk. Henvisningen til Apollon knytter vognen til sollyset og himmelens guddommelige dimensjon, mens de spredte kroppene og kreftene som har sluppet løs, gjør fortellingen til et bilde på kosmisk ubalanse.
Den gylne vognen fungerer som et symbolsk og visuelt sentrum: Den representerer solens makt, men også ansvaret for å styre en kraft som er større enn den som fører den. De steilende hestene, seletøyet og de stramme tøylene forsterker inntrykket av kontroll som glipper. Gløden øverst til høyre varsler himmelsk herlighet, men også en farlig energi. Figurene som ligger i forgrunnen, virker revet med av episodens tumult; kroppene og draperiene deres forlenger fallet som har begynt i høyden, nedover. Kontrasten mellom dette kaoset og det konsentrerte lyset gjør at mytologien oppleves som en fysisk, voldsom og dramatisk erfaring.
Formelt er verket bygget opp rundt en stigende diagonal som begynner i kroppene og skyggene i forgrunnen, går gjennom hestene og vognen og ender i den lysende delen av himmelen. Venstresiden, dominert av mørkeblå toner, fjell og tette skyer, danner en motvekt til det hvite, gylne og okerfargede i øvre høyre del. Hestenes bein, de utstrakte armene og tøylene danner et nettverk av kryssende retninger som holder blikket i bevegelse. Det store hjulet tilfører et punkt med geometrisk stabilitet, men blir delvis oppslukt av figurenes uro. Vekslingen mellom kompakte skymasser og lysende rom skaper dybde og får vognen til å se ut som om den beveger seg gjennom et himmelsk landskap i stadig forvandling.
Her knyttes maleriet til Nicolas Bertins navn og fremstår som en kraftfull syntese av mytologisk fortelling, kroppslig bevegelse og lyskontraster. I stedet for å isolere en hovedperson organiserer det dramaet som en kollektiv virvel: Faeton, hestene, figurene og skyene inngår alle i den samme oppadgående og nedadgående strømmen. Legg merke til hvordan vognens gylne farge går igjen i refleksene og stoffene, mens det blå binder sammen himmelen, strukturene og landskapets skygger. I denne fargesirkulasjonen ligger verkets sentrale idé: Sollyset er ikke en dekorativ bakgrunn, men kraften som driver frem, blender og til slutt oversvømmer hele komposisjonen.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.