Venus og Amor (Artemisia Gentileschi)

I dette verket har Gentileschi skapt et praktfullt bilde av Venus, kjærlighetens gudinne, som sover under et fløyelsforheng. Sengeteppet hennes er malt med ultramarinblått, et kostbart pigment laget av pulverisert lapis lazuli. Bak henne holder Amor en vifte av påfuglfjær for å hindre at skadedyrene plager eller vekker henne. Til venstre ser vi et fjellandskap med et lite, rundt tempel, som minner om tempelet viet til Venus nær Hadrians villa i Tivoli, utenfor Roma.

Artemisia Gentileschi, som fikk opplæring i Roma hos faren Orazio, var den fremste kvinnelige kunstneren på 1600-tallet. Hun arbeidet hovedsakelig i Roma, Firenze og Napoli. I 1616 ble hun det første kvinnelige medlemmet av det anerkjente malerakademiet i Firenze.

Gentileschis kunst, som kjennetegnes av sterke kontraster mellom lys og mørke samt uvanlige og dristige komposisjoner, var påvirket både av farens malerstil og av stilen til hennes berømte kollega Michelangelo Merisi da Caravaggio. Motivene hennes består ofte av kraftfulle skildringer av kvinner (for eksempel Judith, Susanna, Kleopatra og Danaë), dramatisk fremstilt som heltinner eller ofre.

Selv om denne Venus kan virke som enda en blek, naken gudinne som ligger på en myk seng i en merkelig forvridd stilling, brøt Artemisia Gentileschi med konvensjonene ved å male en kvinnelig nakenfigur som kvinne. Det er vanskelig å tro, men i Italia rundt år 1600 ble det fortsatt regnet som en manns oppgave å male kvinnelige kroppsdeler. Det er ikke rart at italiensk kunst endte opp med så foruroligende skulpturerte bryster som dem i Michelangelos Natten fra 1531. Men la oss se bort fra urettferdigheten ved renessansens nakenbilder. Det virkelig foruroligende ved dette maleriet er den lille, så dristige Amor.

I kunsten har man sett litt av hvert opp gjennom historien. Tizians Venus og Amor med en organist har en alarmerende dose erotisme som får beundrere til å undre seg over hvorfor spedbarnet Amor ser moren sin i øynene.

Lottos Venus og Amor viser en munter Amor som urinerer på en tilsynelatende uberørt Venus. Og vi vil ikke engang snakke om Bronzinos Venus, Amor, Dårskap og Tid (Allegori over Venus’ triumf). «Den skremmende incestmytologien» begynner ikke engang å beskrive de ødipale utskeielsene i dette verket.

Sammenlignet med disse maleriene mangler Artemisia Gentileschis Venus og Amor forfriskende nok de uhyggelige incestuøse undertonene. Likevel kan man ikke la være å lure på hva som fikk Amor til å vifte forsiktig med en vifte over sin sovende mor. Er kjærlighetsgudinnen så kravstor at hun får kjeruben sin til å vifte for seg under ettermiddagsluren?

La deg ikke lure av Amors uskyldige utseende. Den lille, plagsomme guden bidrar også med sin del av dramatikken i scenen. Ifølge legenden brukte Amor pilene sine til å få Apollon til å forelske seg i najaden Dafne. Så sadistisk som han var, fikk Amor Dafne til å føle avsky for guden som var forelsket i musikk. Da Apollon forfulgte henne, var Dafnes eneste utvei å forvandle seg til et laurbærtre, noe som er en ganske trist slutt på en lykkelig historie. Amor sparte også noen piler til Zevs, i tilfelle tyrannen med lynet skulle forelske seg. På Olympen var politikken «hvis du ikke liker ham, får du ombestemme deg med dine guddommelige krefter». Samtykke er det dessverre lite av i mytologien.

Noen eksperter hevder at Venus og Amor er altfor fremmed for Gentileschi. Kan dette maleriet være verk av en anonym imitator, eller kanskje av Artemisia selv på sine eldre dager?

Til tross for spekulasjonene kan man ikke benekte likheten mellom Venus og Gentileschi selv. Å male sitt eget ansikt på skjønnhets- og kjærlighetsgudinnen? Det er et kunstnerisk grep som straks vinner tilhengere.