Beskrivelse
Merlins fortryllelse viser en arturisk scene med stor visuell rikdom. Midt i skogen står Nimue oppreist med en åpen bok i hendene, kledd i en blågrå og mørk kjole og innrammet av en bladprydet eller flettet hodepryd. Nede til venstre ligger Merlin henslengt mellom blader, blomster og skygger, delvis oppslukt av vegetasjonen. De skrå trestammene, grenene og vannstripen langs den nederste kanten avgrenser komposisjonen og skaper et stille rom, avskåret fra omverdenen.
Verket skildrer episoden fra den arturiske legenden der Nimue, også kalt Viviane i noen tradisjoner, forhekser og undertvinger Merlin ved hjelp av sine magiske kunster. Merlin er den berømte trollmannen og rådgiveren som forbindes med historiene om kong Arthur, mens Nimue her inntar den dominerende posisjonen. Kontrasten mellom de to skikkelsene strukturerer den visuelle fortellingen: Hun står oppreist, fordypet i boken, mens han er henvist til den nedre delen av bildet, flettet sammen med landskapet som holder ham fanget. Skogen blir dermed åstedet for en makt som ikke trenger synlig vold for å gjøre seg gjeldende.
Den åpne boken samler scenens symbolske betydning og viser til esoterisk kunnskap, det skrevne ord og evnen til å forandre virkeligheten gjennom kunnskap. Grenene og de høye plantene danner et omsluttende nettverk som forsterker følelsen av at Merlin er innestengt, mens de hvite blomstene tilfører en sart, nesten lysende skjønnhet i kontrast til den mørke skikkelsen hans. Naturen fungerer ikke bare som bakgrunn: Den former fortryllelsen og gjør blomsterprakten til en form for begrensning. Vannet nederst understreker stedets isolerte og grensepregede karakter, som befinner seg i et spenn mellom kontemplasjon og trussel.
Den vertikale komposisjonen leder blikket fra elvebredden og blomstene i forgrunnen mot boken, før det føres videre langs trestammenes diagonaler til den tilbakelente skikkelsen. De mange plantedetaljene gjør de tomme rommene mindre og gir skogen en nesten kroppslig tilstedeværelse. Olivengrønne, brune og okerfargede toner går i ett med klesdraktenes mørkeblå nyanser, mens de hvite blomstene fremstår som spredte lyspunkter. Nimue dominerer med sin høyde og relative klarhet; Merlin går derimot i ett med plantemassen. Denne kontrasten mellom størrelser, plasseringer og toner skaper en langsom, omsluttende og dypt kontemplativ rytme.
I Edward Burne-Jones’ kunst gjenkjenner man trekk som forbindes med prerafaelittisk middelalderisme: stiliserte figurer, ornamental komposisjon, et omhyggelig utarbeidet landskap og en drømmeaktig atmosfære knyttet til et sagnmotiv. Den dekorative ynden fjerner ikke konflikten, men gjør den mer hypnotisk: Jo vakrere og frodigere skogen virker, desto tydeligere blir det at magikeren er fanget. Boken, trelinjene og kroppenes plassering organiserer en visuell bevegelse der kunnskap, natur og makt er uløselig forbundet. Maleriet etterlater et inntrykk av ubevegelig skjønnhet, der hele landskapet tar del i fortryllelsen.
Har du spørsmål om våre reproduksjoner av oljemalerier? Se våre ofte stilte spørsmål.