Bebudelsen

Bebudelsen i Louvre er midtpanelet i en triptyk der vingene sannsynligvis ikke er malt av kunstneren Rogier van der Weyden. Stilen er ganske annerledes enn i Nedtagelsen fra korset og har større likhet med stilen til Jan van Eyck. Den gjengir også enkelte detaljer som vi kjenner igjen fra Arnolfinis bryllup, blant annet det røde sengetøyet og gardinene samt den utskårne kobberlysekronen. I stedet for det berømte konvekse speilet viser maleriet en skinnende kobbermedaljong i bakgrunnen. Dette er også et bilde rikt på symboler, i Campins typiske stil: en lilje, en krukke og et fat til å rense vannet med, som representerer Jomfru Marias renhet; en flaske som gjennomlyses av en lysstråle, og som viser til den mirakuløse fødselen; en appelsin, eller «kinesisk eple», frukten fra det forbudte treet, som minner oss om behovet for forløsning; slukkede lys som venter på Lysets komme, det vil si Ordet som ble kjød.

Siden Jesus ble født 25. desember, må denne scenen ha funnet sted omkring 25. mars. Det er ingen ild i peisen, og vinduene står åpne. 

Maleriet ser ut til å være utformet for å passe den flamske smaken for intime hjemlige scener, der man forventet at malerne skulle skildre religiøse motiver i velkjente borgerlige interiører. Dette skyldes imidlertid ikke noen interesse for realistiske detaljer, men rent teologiske hensyn.

Den nye religiøse strømningen i Flandern på denne tiden var «devotio moderna». Denne læren oppfordret den troende til å meditere over Kristi menneskelighet ved å forestille seg den i sin egen samtid. I Rogiers maleri skal den samtidige scenen, understreket av fraværet av glorier, trekke betrakteren inn slik at han eller hun aktivt kan ta del i scenen foran seg. Derfor står engelen Gabriel foran Maria iført en plettfri alba og en praktfull brokade-kappe, som om han var kommet for å feire messe snarere enn for å overbringe et budskap.

Bebudelsen av Jomfruens unnfangelse var et av de mest populære motivene i middelalderen, og denne tradisjonen fortsatte inn i renessansen. Rogier van der Weyden var en maler som ble født i den vallonske byen Tournai omkring 1400, men arbeidet hovedsakelig i Brussel, der han også døde i 1464. 

Van der Weyden, eller de la Pasture, som han var kjent som på sitt franske morsmål, var en av de viktigste kunstnerne blant de tidlige flamske malerne, en betegnelse på malere som arbeidet i Flandern på 1400-tallet. Han førte imidlertid kunsten sin langt forbi gotikkens statiske bilder og mot uttrykk for dype følelser, samtidig som han holdt seg godt innenfor den nordlige malertradisjonens nøkterne og realistiske rammer. Pietà er maleriet der malerkunsten utviklet seg i en mer følelsesladet retning. Van der Weyden gjorde dette samtidig som han forble tro mot sin tids og sitt hjemlands ånd.

Man må forestille seg bylandskapene der Van der Weyden arbeidet. Flandern og Nord-Frankrike var regionen der gotiske katedraler og kommunale klokketårn, som oppbevarte byenes privilegiebrev, dominerte horisonten. De delikate og komplekse mønstrene i katedralenes enorme, utskårne vinduer ble kombinert med de strenge, rette linjene i de små husene i middelalderbyene Brugge og Tournai. Også her var ånden ren og viet til handel og industri, slik den var i Firenze. Men gleden over den nye rikdommen kom enda tydeligere til uttrykk i religiøse motiver enn i Italia. Mens kunsten og filosofene i Firenze utforsket menneskets nysgjerrige sinn i en ny bevissthet der platonske begreper ble føyd til religionen, viet Brugge og Tournai seg fullt og helt til den fromme glorifiseringen av Gud.

Rogier van der Weydens Bebudelsen ble skapt helt innenfor denne eldre tradisjonen for gotisk fremstilling. En engel bringer Maria budskapet om at hun skal bli med barn. Engelen er kledd i praktfulle klær, slik kirkefyrster kler seg når de er fullt utsmykket under den katolske høymessens liturgi. Jomfru Maria kneler og leser i en bok. Dette viser frem mot Det nye testamentet. Men dette bestemte motivet er også en videreføring av en lang tradisjon. Sankt Anna, Marias mor, ble ofte avbildet mens hun lærte Maria å lese. I scener uten Anna ble Maria fortsatt fremstilt mens hun leste eller satt ved en lesepult. Boken er et symbol på visdom. Universiteter, som universitetet i Leuven i Belgia, har hatt Jomfru Maria som skytshelgen siden middelalderen. Emblemet deres var et bilde av Jomfru Maria sittende med Jesusbarnet på fanget, som også fantes som treskulpturer. Disse ble kalt «Sedes Sapientiae», eller visdommens troner.

I dette maleriet trer interiøret i et flamsk rom tydelig fram – Jomfru Marias soverom, der mange detaljer fra hverdagslivet er avbildet. Vinduene står åpne på begge sider av rommet, noe som gir bildet et luftig preg av åpenhet. Det finnes imidlertid ingen skygger, og svært få elementer er gjengitt i mørkere toner: Det samme lyset fra alle retninger opplyser hele rommet. Denne effekten var ganske typisk for de flamske primitivene. Den understreker de hellige skikkelsenes opphøyde liv: Malerne ønsket på denne måten å framheve at dette ikke var scener fra vår verden, men bilder fra forestillingsverdenen og et uttrykk for intens andakt. Ansiktene og kroppene til engelen og Maria er noe langstrakte, men samtidig slanke, og de ligner til og med på hverandre.

Det er blitt sagt at de hvite liljene i det nedre venstre hjørnet symboliserer Marias jomfruelighet. Ifølge «Den gyldne legende» fant bebudelsen sted om våren, derav motivet med en blomst i en vase. Våren er årstiden da naturen får nytt liv, slik bebudelsen skulle gi religionen nytt liv. «Den gyldne legende» forteller at Maria bodde i Nasaret, og at Nasaret betyr «blomst». Derfor sa den hellige Bernard at Blomsten ønsket å bli født av en blomst i blomstenes årstid.

Den røde himmelsengen i bakgrunnen kan være en hentydning til sengen med velluktende urter som omtales i Høysangen («vår seng er grønn»). I andre malerier er sengen malt grønn, og den er selvfølgelig også et symbol på fruktbarhet. I senmiddelalderen var imidlertid grønt forbeholdt dronningenes soverom, og Maria var Himmelens dronning. Scenen som helhet er statisk, men en svak bevegelse i Jomfruens og engelens kropper, og også i hendene deres, tilfører den ynde.